Offshorehjemkomst-tirsdag!

Noen tirsdager er mer hellige enn andre. Utreisetirsdagene er triste dager, både for meg, Bonus og en haug andre som sitter på land og vinker vår bedre halvdel avgårde. 2 lange uker senere er plutselig offshoretirsdagen LYKKE! For da kommer den sunne fornuften hjem igjen og har friperiode på enten to eller fire uker. I mitt tilfelle får jeg ha mannen i umiddelbar nærhet i 2 uker. Igår var en hjemkomst-tirsdag, og da er det øl, potetgull og tv i sofaen når mannen er trygt i havn.

20130807-095251.jpg

Nå er jeg litt heldigere enn andre offshore-fruer da. For jeg trenger ikke gå langt for å besøke matrosen min på jobb. Faktisk MÅ jeg besøke han på jobb hvis jeg vil sette beina på fastlandet… Her er en illustrasjon:

20130807-095748.jpg

Så…matrosen har leiligheten sin så godt som på kaia, og jeg har huset mitt ca 90 meter opp i bakken fra kaia på Sandøya. Med litt finvær kan vi i prinsippet SE over til hverandre:-) ferja tar ca 10 minutter over og går hele tiden.

Seså! Så fikk jeg gitt dere en innføring:-) idag er det jeg som lager frokosten siden matrosen er på trening. Og så REGNER jeg med at det er en viss Liverpool-kamp som skal beskues i kveld, så da blir det sikkert tid til enda mer blogging, haha.. (Ikke kødd engang, jeg trodde i lange tider at LFC var en lavkarbo-variant av en diett jeg ikke hadde hørt om før… )

Bryllupsmodus!

Fasan, man blir ganske giftesyk av å være i bryllup.. hvertfall når bryllet er så romantisk, nydelig og rørende som det jeg var i i helgen… Min bonuslillesøster giftet seg, og det var uendelig vakkert… Ikke at jeg er noen fotografekspert, men jeg knipset et nydelig bilde av det flotte brudeparet..

facebook_546948434

 

Joar <3 Isabelle!

Og så ble det jo noen fine familiebilder også da, selv om jeg er usikker på hvem som brukte kameraet mitt her…:

facebook_2021084717

 

Fra venstre: Jeg, pappa, Bonus, Isabelle, Joar, David (bonusbroren min) og Malin (bonuslillesøstera mi)

Ser også ut som vi klarte holde oss innenfor fargevalget i Brudens brudebukett…!

Da jeg kom hjem søndag ettermiddag er det utrolig deilig å ha en kjøreste som tar godt vare på meg. Han dukket opp i pausen sin, poppet popcorn og blandet saft til meg – før jeg forsvant inn i drømmeland på sofaen. Dagen etter ble jeg karbet opp med frokost;

facebook_-1879366539

 

Skakke gni det inn ass, men han er en fyr jeg akter å beholde! Som takk oppdaterte jeg profilbildet mitt på facebook også, bilde av meg i Liverpooldrakt.

Denne uken blir morsom, jeg har endel å ta fatt i, så det blir noen timer bak tastene på min stasjonære mac på kontoret mitt. Litt blogging blire nok også, haha!

Tada!

Irritert matros…

«Rekker du ikke ferja nå så kan du bate DRITE i det!!» Sitat Matrosen etter at han rammet inn ferjerutetidene og hang de på husveggen…

image

Greit å våkne til dette da… <3
image

Matros + passasjer = sant.

Jeg har jo allerede gitt dere ørsmå hint om hvor mye jeg elsker ferja mi B/F «Oksøy» som går jevnt og trutt til og fra Brevik-Sandøya, og noenganger innom Bjørkøya. Noen kvelder tar jeg med kaffe og setter meg godt til rette med mannskapet for å kose meg på overfarten i solnedgangen. Jeg har oppdaget at jeg ikke bare har lagt min elsk på ferja, men også på noen (u)heldig utvalgte ombord også. Matrosen kunne nemlig for noen måneder siden fortelle meg at vi hadde klina på fjortiss-fest hos Børni for 16 år siden. Jeg skvatt jo litt, for jeg visste ikke om jeg hadde fortrengt det eller bare glemt det. Jeg vet hvertfall at mine ølflasker fylt med vann på den tiden ikke var avgjørende faktor for «forglemmelsen», men etterhvert har det faktisk demret litt for meg. Joda, jeg husker det. Vagt. Men jeg trenger en oppfriskning sa jeg da. Og det var greit for Matrosen, så vi har klina litt mer i det siste da vøtt. For å ta igjen for de 16 årene vi hadde «pause».  Siden vi begge syns det var hyggelig å kline med hverandre, så tenkte vi at det kan vi jo bare fortsette med. For vi blir i grunn ikke lei. Det var jo i grunn ganske hyggelig syns jeg.  Ferjeoverfarten tidsmessig blir radikalt kortet ned når man kliner litt med mannskapet ombord, har det vist seg.  Så når jeg skrev at det var «Klemfare» ombord, så har det også vist seg å være fare for mange andre ting ombord på den ferja. Jeg vurderer sterkt å lage et lite gult skilt under «Klemfare»-skiltet der det står «Klinefare». Eventuelt «Kjærestefare».

Så tenkte jeg å ta en av de maaange kveldsturene igjen idag da, med Morten og Matrosen. Og jeg fikk se hva de bedriver tiden med. Og jeg ble ganske imponert over at Matrosen veit å stryke (brette) flagget. Noe godt har det kommet ut av det fagbrevet han skryter så av.

IMG_20130727_230553

 

IMG_20130727_230643

Og etterpå setter jeg meg godt til rette i livbåten og venter på solnedgangen. (og at vi skal synke)

IMG_20130727_230459

Også er jeg jo så priviligert at jeg får sitte oppi styrhuset (brua, som det heter på fagspråket) og leke med knapper og spaker. (nei, nå jugde jeg). Det eneste jeg får leke med er kikkerten (den tunge brille-forstørrelses-enheten)  og så får jeg lov å sitte i kapteinsstolen. (Den høye mongotralla)

Og der sitter jeg og spaner inn Matrosen for å se om han gjør fornuftig arbeid. IMG_20130727_213610

…men som regel gjør han ikke noe mer fornuftig enn å sitte i matros-stolen (den lave mongotralla) og komme med tørre vitser han har stjælt av meg. Eller i dette faktiske tillfellet klarte han å lage en på egenhånd:

«Tatt på fersken»

74623_10151778749100993_856496643_n

 

 

IMG_20130727_230411(1)

Og så er plutselig B/F «Oksøy» i havn igjen. Fine matrosen og hans eminente fokkeslask/fender/blindpassasjer.

<3

Hjemme!

Jeg hadde egentlig tenkt til å sette meg ned å lage et heidundrande innlegg til dere, siden jeg har vært totalt fraværende den siste tiden. Men det har jo vært så fint vær! Så jeg tenkte heller gi dere en kjapp oppsummering av de siste dagene, så kan jeg heller sette meg ned i morgen (da det er meldt regn) og forfatte et mer utfyllende innlegg for dere….

1069166_10151769239581411_1312763739_n

Det var offshore-hjemkomst for Torben og hva var vel bedre enn at vi samlet oss i båt utenfor ferjekaia og ventet med vin, Lundetangen-øl og kortklipte shortser.
Bildet er vel ikke det aller heldigste som er tatt av meg – men det beskriver hvertfall situasjonen!

1017307_10151770850651411_1124276328_n

Og enda mer båtliv ble det dagene etter da vi tilfeldigvis møtte på gamle kjenninger i Paradisbukta, Oslofolk som hadde forvillet seg sørover. Og til Øya mi!

66914_10151773070346411_1407501981_n

Og så spiste jeg det jeg har savnet allermest fra når jeg var ute å reiste, softis med lakrisstrø og fiskesuppa på Victoria!

1074827_10151784345106411_624798275_o

…Igjen var været så strålende at det var tåplig å ligge inne å pleie fyllesyken, så vi rasket med oss Otto og tok en herlig tur i vår vakre skjærgård. Blandt annet har det blitt hele 3 besøk til favorittøya mi, Jomfruland utenfor Kragerø. Og for en gang skyld var jeg aldri redd for å gå på skjær ved innseilingen, eller hatt heftige diskusjoner om hvilken side av staken man skal gå -  siden det faktisk satt en vaskekte matros bak roret. :-)

1011514_10151764150275993_378243748_n

Vi fyrte igang den gamle grillen på terassen min også, og etter en stund var vi kraftig lei sommerkoteletter og gikk for HotDog istede..

 

1069141_10151794810696411_1261834152_n

Som en ekte Langesundselsker har jeg også fått øynene opp for Quiz på Wrightegaarden på mandager. Første gang vi var med havnet vi på 4.plass (av 22 lag!) og denne gangen ble vi…ehh… ikke nevnbare. Bedre lykke neste gang!

Nå lyner og tordner det som et uvær her (!!), og jeg bare krysser fingra for at den nylaga sofakroken min på terassen rakk å få tørket malingen før det øspøsa ned. Bilder kommer snart, har jo lovet dere et og annet interiør-bilder, men har liksom ikke hatt tiden til det! Ellers må jeg jo nevne at sommeren behandler meg svært godt her hjemme. HJEMME!!! <3

 

Piker, vin og sang!

De siste dagene har vært…. magiske. Jeg har vært så heldig å oppleve en hel del kjærlighet, klemming, glede, latter, vin og lykke de siste dagene. Og det har vært mennesker rundt meg som har jeg med hånden på hjertet kan si har jekket opp humøret mitt endel hakk :-)

Hah, hvordan skal jeg starte… Vel, tirsdag fikk jeg en melding av ei dykkervenninne fra Thailand om at hun hadde flydd hjem til Stavanger for noen uker. (Hun jobber nå som dykkerinstruktør på Island) Jeg sa hun bare får se å sette seg på toget for å besøke meg på øya mi, og dagen etter ble hun tatt godt imot på kaia <3 Herlig gjensyn!

Og etter en 3 liters kartong med rødvin så vi slik ut:

1010011_10151692056786005_523976793_n

Hvem skulle tro det var 8 år mellom Tine og meg?! *stolt*

Det har vært stor klemfare der jeg har beveget meg – Tirsdag er offshorehjemkomst i familien, og jeg knipset dette nyydelige bildet av pappa og Bonus der de står å klemmer hverandre etter pappas 2 uker på Oseberg Delta plattformen. Jeg blir så lykkelig av å omringes mennesker som viser sånn glede og kjærlighet!

1044661_10151753353181411_583410551_n

Nå har de to turtelfævlane leid seg en diger seilbåt alene i Hellas, og seiler rundt i middelhavet. Nesten 3 uker skal de seile i tropiske farvann, før to uker i dems egen seilbåt venter når de kommer hjem. Ahh, båtliv!

 

Etter det forrige bildet jeg la ut av Torben på ferja, ble klemfare-uttrykket flittig brukt. Journalist Edle som tok turen over til min lille øy, fikk også oppleve klemfaren ombord i ferja og generelt på øya – og jaggu fikk Cato og jeg hele forsiden i lokalavisa TA. (Telemarksavisa) og to hele sider inni avisa som egentlig er en hyllest til det lille øysamfunnet og ferja jeg har blitt så glad i.

1045150_10151759982376411_826882638_n

Samme dagen fikk jeg storfint venninnebesøk fra fastlandet også, mine 3 bestevenninner fra barndomsårene booket seg inn en helkveld med grilling på terassen, og seeeent ble det. Evt tidlig, haha. For det var Cato som måtte ta imot den slitne og fremdeles lystige gjengen på morgenferja søndag, etter et laaangt naschspiel. Kvelden i forveien hadde vært fylt med latter og gråt over historiene fra ungdomstiden vår, og jeg ble sjokkert over hvor pøbelbarn vi var..! Siden jeg skrøyt så av klemfaren på ferja, tok Torben og Morten oss med på sightseeing i Frierfjorden også, -og jaggu ble det klem da også! Vi fikk jo også komme opp i styrhuset til Morten for å se utsikten, og gutta stod med åpen munn og lot styrhuset invaderes av 5 bråkete jenter med snittalder 26. (Ja, Tine. Du drar ned snittalderen med dine purunge 22 år på denne kloden)

1016696_10151761043801411_179796787_n

Og uten å si noe helt sikkert, så tror jeg nok Torben kosa seg med klemmebesøk!

Nå har det faktisk blitt sånn på øya her da, at når man møter naboer og kjentfolk i gata så roper vi til hverandre på avstand «KLEMFARE!». Jeg elsker dette livet. Virkelig. Kunne ikke plassert meg bedre geografisk på kartet, for å si det slik! Det er jo så snålt, atte!

 

Klemfare.

Jeg skulle jo egentlig ha en spørsmålsrunde. Men så glemte jeg å si ifra så jeg kunne ta imot spørsmål. Så da tar jeg meg den friheten å svare på det jeg tror dere lurer på. Og det handler jo om øylivet mitt på Sandøya i Brevik. For selv om dere ikke skulle tro det så opplever jeg nye ting på denne øya hver eneste dag som jeg setter pris på.

Hvorfor i helvette flytta du til SANDØYA liksom?

Svar: Du, det kommer faktisk en journalist i morgen som skal til bunns i den saken. Og jeg kan vel allerede før lokalavisa går i trykken avsløre at det er litt tilfeldigheter, litt hjemlengsel og en stor porsjon galskap. Jeg var drittlei hovedstaden der jeg har tilbragt 10 av mine år. Overprisede leiligheter, kaffekopper og parkeringsplasser en noen av grunnene. Og det faktum at jeg ønsket meg nærmere familien min er jo viktig. Også ville jeg bo i hus. Og nære vannet. Og ha plen.

Hvordan orker du bo på en øy der du er avhengig av ferjetider?

Mange har faktisk spurt meg om nettopp det. Jeg har et bilde som illustrerer hvorfor jeg holder ut denne lille båtturen fra Sandøya-Brevik-Sandøya 3 ganger i timen:

Klemfare_Torbis

Når matrosen (Torben) på ferja tar imot deg med denne hilsenen hver morgen så er det ikke rart man må sette opp «Klemfare»-skilt. For det er alltid fare for klem når man tripper over lemmen ombord på B/F «Oksøy». Og det er alltid en god start på dagen, selv om de til tider TUTER på meg når de ser meg i toppen av bakken – som et høylydt signal på at jeg må løpe enda fortere!

Noen raseribrudd på ferja har det jo blitt da. Som når jeg bommer på ferjetidene og må bli med på «pauserunden» deres, som går innom Bjørkøya. Men da griner jeg til meg litt kaffe eller omvisninger ombord, eller så ligger jeg paddeflat på boksene merket «Redningsvester» og jobber med brunfargen. Ved et par anledninger har jeg kost meg så mye på ferja at jeg har tatt turen frem og tilbake flere ganger uten å gå av. Men det skjedde sånn ca i søvne, så jeg kan ikke klandre andre enn meg selv og mitt søvnmønster. At jeg ikke kommer meg på ferja i det hele tatt har også skjedd, heldigvis har mannskapet fullstendig oversikt – og det har hendt at det har tikket inn en melding på mobilen med spørsmål om jeg skal bli med siste ferja over og om de skal vente på meg… Service! <3

Hvordan er det med all plenklippingen du må gjøre?

Plenklippingen går foreløbig som en drøm. Jeg setter musikk i ørene (filmmusikk) og later som jeg er med i et par-tre katastrofefilmer mens jeg valser over den grønnkledde marka. Jeg blir skutt av nazizter hvis jeg ikke lager rette nok linjer. (Shindlers liste) Jeg blir biti i ræva av en Tyrannosaurus Rex hvis jeg ikke er rask nok (Jurassic Park) Jeg er klipper plenen til Jack Sparrow (Pirates of Carribean…) og jeg nyter sola og jungellivet i hagen til afrikanske toner (Løvenes konge). Jeg har vært med i mange fine filmer i løpet av en tre timer lang økt på plenen. Da jeg startet var første sangen fra Mission: Impossible.

IMG_20130624_175431

 

Hva skal du gjøre fremover?

Det spør jeg meg selv om også. Foreløbig er freelance-jobbing det som passer best for meg når jeg bor her, pendling til oslo må jeg nok basère meg på. Enn så lenge så holder jeg kortene tett intill brystene mine. Men å bo heltid i Oslo igjen er jeg fullstendig ferdig med. Jeg har fremdeles venner i Oslo jeg kan kræsje hos. Og jeg har traktor-bilen min jeg kan rulle inn til Tig(g)erstaden med på litt over to timer. Jeg dør ikke av litt bilkjøring.

Hva missliker du med å bo på en øy?

At jeg kan høre fævlane fise.

Hva elsker du med å bo på en øy?

At når jeg går av ferja, så vet jeg at det er ingen vei utenom. Skal jeg vekk herfra i en fei så må jeg ringe inn en ekstremhusbråk-anmeldelse på meg selv – slik at politihelikopter eller politbåten henter meg over til fastlandet. Skuldrene senkes og jeg får umiddelbart «Saltkråkan»-følelse i kroppen når jeg hopper av båten. Blomster, hager, lyden av ferjelemmen som slår i brygga, nyklippet gress, syklende naboer, motorsaga til naboen som går av i tide og utide, Oslofolk på vei til hytta si med fullastede SUV`er som makser ut lastekapasiteten på ferja, den overvektige dalmatineren til naboen som kommer i springfart og velter barnevogner og motoriserte rullestoler på dens vei, og ATV`en til postmannen som durer gjennom gatene på formiddagen.

Skal du bo der resten av livet?

Nei. Det tror jeg ikke. Sandøya er et vidunderlig sted å lande, men når tiden er inne blir det nok hus i Langesund, Stathelle eller Brevik. Men slik det er nå er det helt forbasket ypperlig å kjenne litt på øylivet!

Har dere nye/flere spørsmål – fyr laus!

Line Victoria

 

Grenlandsfolk.

I min yngre tid hatet jeg det faktum at jeg kom fra Grenland. Jeg gikk på Rugtvedt barne og ungdomsskole, men søkte meg til Skien VGS da jeg ble 16 år. Der havnet jeg på dramalinja. Den laaange turen mellom Stathelle og Skien ble slått i hjel på bussen, en hel time hver vei. De timene brukte jeg på å drømme meg bort til de store byene som Bergen, Trondheim og Oslo. Jeg var fast bestemt på at jeg ikke ønsket å råtne bort i Grenlandsområdet, for det var det værste som kunne skje! Senere ble det tannlegestudier i Bergen, Medievitenskap i Trondheim/Oslo og så slo jeg meg til «ro» i Tig(g)erstaden tilslutt med en gjev programleder-kontrakt mellom hendene.

Da jeg rundet 25 innså jeg hvor feil jeg kunne ta. Hver gang jeg kjørte over Grenlandsbrua eller Breviksbrua og tittet ned fra brua på barndomshjemmet mitt heeelt nede ved vannet, boblet det i meg. Her har jeg hatt mine beste minner, en fantastisk barndom og enda bedre ungdsomstid. Jeg begynte å tenke på hvordan det ville være å flytte tilbake hit, når jeg ble «voksen».

I slutten av 20-åra begynte jeg aktivt å BRUKE det faktum at jeg er grenlandsk i Oslo. Jeg snakket litt mer breialt på tv, og fortalte på «firestjerners middag» at rekene jeg brukte i fiskesuppa var fra Frierfjorden og fisken var fra Porsgrunnselva. Jeg brukte frasen «Sånn gjøras det i Grenland» hver gang noen ville rette på meg. Jeg fortalte mennesker om den vakre plassen Oslofolk vanligvis kjører forbi på vei ned til hytta på sørlandet. Jeg sendte julehilsen til «Smia» på direkten og sa de måtte holden øl`en kald og klar for nå kom jeg hjem til jul!

I løpet av den korte tiden jeg nå har bodd i Grenland har jeg møtt masse fine mennesker som har kommet bort til meg og nappet litt i Helly Hansen jakka mi… «Erre du gjør hær aaaa?» «Jeg har flyttet hit!» «Hva? Hæ? DU?! Åfferdet?!» Jeg har møtt fine mennesker som har kunnet avsløre saker jeg enten har glemt eller fortrengt: «Husær du at vi klina på fest hos Børni da du var 14?». eller  «Jeg var sammen med søstera te venninna te fettern te hu derre som bodde ved siden av dattera te lærærn din vøtt!» (og da vet jeg faktisk hvem de snakket om) eller enda bedre: «Der er jo du som pleide rømme fra Politibåten med den blå båten ved å kjøre under den lille brua i Brevik, så de måtte kjøre rundt hele øya for å innhente deg, og da var du allerede parkert hjemme på brygga hos faren din og lata som ingenting…» (Det siste er sant. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg BØRNA forbi den gamle Targa-politibåten i Frierfjorden. Og hver gang var en kamp om å få de ristet av meg, og noenganger tror jeg kanskje de syns det var like gøy som meg, haha!)

Det er ganske frekt av meg å tro at tiden har stått stille i Grenland, mens jeg er den eneste som har utviklet meg, bodd i Oslo, sett verden og fått nye impulser. For i løpet av de ti årene jeg har vært borte har mine gamle bekjente blitt både nordsjøarbeidere, hotelldirektører, dyktig frisører, art directorer og leger. Og jeg skammer meg over å tidligere trodd at man ikke kan ha ambisjoner OG bo i Grenland. Til de vil jeg si: Unnskyld ass…

Jeg kliner ikke på fest hos Børni lenger og den gamle politibåten er dette året byttet ut med en superbåt/rib med 2×300 hk, så nå tar de meg igjen ved å holde marsjfart. Eller som en av gutta ombord i politibåten skrev til meg; «Det gjøkke no. Vi finner deg fortøyd uttafor Isbaren eller Sjøloftet Pizza uansett.»

På ferja her om dagen kom Jimmy (en av matrosene) bort til meg og sa: «Jeg husær når du sa på TV at alle i Grenland røykær rullings!» og tok frem rullingspakka si. Det gikk et støkk i meg, for jeg hadde jo helt glemt hvor mye stygt jeg har sagt om Grenland de første årene jeg var «superkul og übertrendy» Oslojente på tv. Så tok jeg mot til meg og viste han min egen førstegangskjøpte rullingspakke av merket Lys Blå Petterøs mild med dobbelt papir klistret på pakka. Jeg skjønte akkurat i det sekundet at jeg var en ekte Grenlender. Både i hjertet, hodet og røykevaner.

 

IMG_20130625_151056

Oslove-armbånd og rullingspakke. Ironisk nok.

Søvnspiser-Line.

Det er midt i natten i huset. Og jeg har nettopp fersket meg selv i nok en gang å ha spist i søvne.Og nei, det er ikke nok en unnskyldning for de ekstra kiloene jeg fikk som ekstra baggasje da jeg reiste jorden rundt.

Det har skjedd tidligere. At jeg har våknet om morgenen og funnet mat i senga som jeg har hentet i løpet av natten. Jeg har rullet meg i Honey-puffs, speltlomper, champinjonger på boks, nugatti, åpnede ukokte nudler-pakker, kjeks, gulerøtter, og nå forrige natt – en halvspist manchego-ost. (Dyre søvnspiservaner-gitt!) En gang da jeg bodde i Arupsgate, gikk jeg på badet mitt og fikk sjokk da jeg så ansiktet mitt. Først trodde jeg at jeg hadde slått meg selv i ansiktet med et strykebrett, men ved nøye inspeksjon av min ellers så hvite tanngard fant jeg rester av… TYTTEBÆRSYLTETØY! Da jeg gikk inn på kjøkkenet fant jeg et halvtomt tyttebærsyltetøy med en skje oppi på kjøkkenbenken, og det viste seg at jeg hadde tatt for meg «søtsakene» i kjøleskapet. (På denne tiden var jeg ekstrem lavkarbo – no fat – no sugar- fantast, så det fantes bare egg og kylling i kjøleskapet mitt som kunne friste meg.) Men lengst inne hadde jeg altså gravd meg inn til et glass med gammelt tyttebærsyltetøy.

For et par dager siden fant jeg altså den berømte manchego-osten i senga, og da skjønte jeg at det hadde begynt igjen. Og jeg aner ikke hva som er triggeren til denne merkelige adferden. Jeg har googlet litt og internettet forteller meg med at jeg er både ensom, emosjonell, har høy tankevirksomhet, premenstruell, er psykisk utviklingshemmet, har diabetes, er i psykisk ubalanse, seksuelt frustrert, spiseforstyrrelser, akutt lavt blodsukker, er gravid og vil trøstes og gledes. Helt seriøst så tror jeg kanskje jeg har funnet den riktige diagnosen ved å gjøre en selvdiagnostisering: Jeg er sulten!

Før jeg la meg i natt satte jeg opp en ganske primitiv felle. En plastbolle med et helt sett med ikea-bestikk for 12 personer oppi, plantet oppå den halvåpne døra over de lekre flisene i gangen. For nøyaktig 20 minutter siden bråvåknet jeg av kaoset, og jeg skjønte ikke helt hvorfor jeg stod i døråpningen med kniver og gafler regnende over meg. Tydeligvis har jeg vært på jakt etter sukker eller noe annet godt jeg kan dytte i meg. Og jeg blir flau når jeg serverer gjester mat fra kjøleskapet som har bitemerker i seg! (Det har skjedd… Merkelig nok så er det ofte ostene som får kjørt seg på natterstid – bitemerker og avgnagde kanter på jarlsbergen har blitt et kjent fenomen.)

Det hjelper ei heller å spise litt før jeg legger meg. Jeg har ved noen anledninger lagt meg stappmett, men alikevell våknet med melis-pulver (!!!) lett pudret i hele ansiktet. Da har jeg altså spist melis. Noe som vitner om et ekstremt unormalt adferdsmønster når det gjelder valg av delikatesser jeg unner meg natterstid. Det virker ikke som jeg har noen plan – whatsoever! Bokser med hermetiske erter har også gått ned på høykant i løpet av natten.

Sover jeg hos andre har jeg bare opplevd å drikke opp melken dems. Ja, unormalt mange melkekartonger har sporløst forsvunnet i løpet av natten når jeg har overnattet hos venner/familie. Og jeg lar det bare bli pinlig stille og ikke minst flaut for verten når han/hun innsèr at det ikke kommer til å finnes melk på frokostbordet den morgenen etter. For jeg akter ikke være den som sier; «eh, ja. Altså. Jeg drakk antageligvis 3 liter melk i natt».

Nå for tiden er jeg særdeles glad jeg ikke har noen husdyr. For den morgenen jeg finner hunde eller kattemat i sengen, da må jeg lenkes fast til sengen klokken 23.30 og låses opp av en snill nabo om morgenen når skrikene mine når over den store plenen og inn gjennom kjøkkenvinduet til naboen. Jeg kan ikke be henne om å gjøre det. Igjen.

Så kjære medmennesker – har dere noen forslag?

Line Victoria,